Langs med hele vår langstrakte kyst finner vi fjell og knauser som har fungert som seilingsmerker for sjøfarende gjennom uminnelige tider. Mange av disse har et eiendommelig utseende, og har fått navn etter likheten de hadde til mennesker, dyr eller redskaper. Navnene er ofte så inngrodde i folks bevissthet at vi i dag ikke lenger tenker over hva navnene egentlig betyr. Jeg tenkte å se litt nærmere på et knippe kystfjell langs Helgelandskysten som har fått navn etter fortidas redskaper og bruksgjenstander.
Nord på Helgelandskysten finner vi Lurøya med det over 600 m høye Lurøyfjellet. Navnet kommer i følge Store norske leksikon (snl) av norrønt Lúðrøy, av lúðr, ’stokk’.
Dønnamannen.
Et beslektet navn finner vi langt ute i havgapet, på Træna, der den karakteristiske Trænstaven stikker opp av havet. Verken stokk eller stav trenger vel noen nærmere presentasjon.
Beveger vi oss litt sørover langs kysten, til Dønna, dukker Dønnamannens velkjente steinansikt opp. I tidligere tider hadde denne fjelltoppen et alternativt navn, nemlig Teigstadnavaren (kilde: Wikipedia).
Navar, naver (av norr. ’spiss til å bore hull i nav med’), navn på spiralformet bor med tverrstokk som dreiehåndtak øverst. Ble bl.a. brukt ved innsetting av døblinger i laftevegger (snl).
Navar.
Rett over Alstenfjorden, på øya Alsta, finner vi en av norskekystens mest berømte fjellrekker, nemlig De sju søstre. Men dette flotte navnet som spiller en sentral rolle i sagnet om Nordlandsfjellene er i virkeligheten ikke så gammelt som man kanskje skulle tro, og neppe eldre enn fra 1600-tallet. Det er endog antydet at det skal være ingen ringere enn dikterpresten Petter Dass som har døpt fjellrekka dette navnet i sitt verk Nordlands Trompet.
Det opprinnelige navnet på fjellrekka er Horva, med betydningen harv – et jordarbeidingsredskap som brukes til å smuldre, jevne og blande jorden, særlig etter pløying for å forberede jorden til såing, setting eller planting (snl). Nedenfor søstrene finner vi Horvnes, der Helgelandsbrua har sitt ene brufeste. Ser en De sju søstre fra vest eller nordvest (f. eks. fra Herøy eller Dønna), så har fjellene en slående likhet med ei harv.
Går vi De syv søstre (Horva) nærmere etter i sømmene, og ser på hver enkelt fjelltopp, så er det særlig to av tindene som vekker språklig interesse. Dette gjelder tind nr 2 og 3 fra nord, Grytfoten og Skjerdingen.
En grytfot er ikke altfor vanskelig å tenke seg betydningen av. Fjelltoppen er rett og slett oppkalt etter det man brukte å sette i fra seg de glovarme grytene på. Den var av jern og hadde tre føtter (se bilde). Bestiger man Grytfoten vil man oppdage at det i virkeligheten ikke er snakk om èn topp – men tre små topper. En grytfot snudd på hodet altså.
Grytefot.
Skjerding.
Dette var litt refleksjon over navnenes betydning på noen fjelltopper langs Helgelandskysten. Det finnes garantert mange flere navn som kunne vært interessant å se litt nærmere på, men dette får klare seg i denne omgang.
Det er lyst døgnet rundt, snøen er normalt sett fast og fin, og det er mildt, for ikke å si varmt i været. Å ferdes i det hvite høyfjellet mens blikket farer over grønne daler og blå fjorder langt der nede er bare vakkert. Under snøgrensen er det bare å slenge seg ned i lyngen og stelle i stand et velfortjent kaffebål, mens roen senker seg. Ubeskrivelig!
Midt i idyllen reiser det seg bratte fjell, ofte med en karak-teristisk profil. De aller fleste kystfjellene er tilgjengelige for den menige fjellvandrer, og en behøver slettes ikke sikringsutstyr for å komme seg til topps (selv om tunga enkelte steder bør holdes rett i munnen). Å speide utover et uendelig hav og et levende kulturlandskap som har vært bebodd siden jernalderen (og kanskje tidligere) er ubetalelig.
